Et liv i isen

Et liv i isen

Historien om polarkokken Adolf Henrik Lindstrøm

«Han har ydet de norske polarexpeditioner større & verdifullere tjenester enn noen annen mann.»  

Det skrev Roald Amundsen om Adolf Henrik Lindstrøm i sin dagbok, 5. april 1911. Stedet var Framheim, fremskutt base for erobringen av den siste, bokstavelig talt hvite, flekken på verdenskartet.  

Polarkokken Lindstrøm (1866-1939) er den nordmann som har lengst fartstid i Arktis og Antarktis. Han deltok på alle de store, klassiske polarekspedisjonene med Amundsen, Otto Sverdrup og var også med på sjarmøretappen, fra Tromsø til Christiania da Nansen vendte tilbake fra Nordpolshavet, sensommeren 1896. Etter Amundsens gjennomseiling av Nordvestpassasjen i 1906, var Lindstrøm den første til å seile rundt hele det amerikanske kontinentet. Dermed fikk også han en "første-rekord".

 Lindstrøm var en glimrende kokk, med erfaring både fra enkle ishavskuter til gedigne luksusdampere. Han hadde store praktiske kunnskaper om god ernæring under de hardeste forhold. Ingen av de ekspedisjonene han deltok på ble rammet av skjørbuk, en mangelsykdom som knekket en rekke polarekspedisjoner i samtiden. I tillegg var han en nyttig praktiker som reparerte instrumenter og motorer, han presset blomster og preparerte skinn, som han tok med tilbake til flere av datidens fremste naturvitenskapsmenn. Og han var en erfaren sjømann, en god jeger, en habil skiløper og hundekjører.

Men det var ikke noe av dette som fikk Amundsen til å holde frem kokken som den mest nyttige av dem alle, mer verdifull enn ham selv, og også Amundsens store forbilde, Fridtjof Nansen.

Med sin menneskelige varme og enkle hverdags-psykologi skapte han en hjemlig atmosfære på de mest forblåste plasser på jordkloden. Også de store, nasjonale heltene, i særdeleshet Amundsen, kom til ham med sine sorger og bekymringer. Lindstrøms uoppslitelige humør gjennom måneder og år med sprengkulde, mørketid og isolasjon gjorde ham til den mest verdifulle mannen gjennom lange polarnetter.

Adolf Henrik Lindstrøm var selve limet ute i isødet. Han var ekspedisjonenes omsorgsfulle mor og klovnete muntrasjonsråd. Men han kunne også si fra om noen truet det fellesskapet de alle var avhengig av for å overleve. Og da var tonen skarp og ordene beiske. Han var tross alt finnmarking.

‍