De siste tiårene er interessen mangedoblet, målt i antall føtter. Og nå har jeg selv gått på Olavsleden og jeg undrer: sier den moderne fascinasjonen for pilegrimsvandringer noe om vår tid?

Litt spøkefullt kan man si at Olav Haraldssons død på Stiklestad la grunnlaget forNorges første turistindustri. Da Olav ble helligkåret den 3. august 1031, av sin egen hirdprest, biskop Grimkjell, var det en lurblåst som kalte skarer av troende nordover til Nidaros.

           Som kjent ble Olav ikke bare helligkåret, men også regnet som en apostel, en utsending fra Gud. Han ble derfor en slags «overhelgen» for hele det nordlige Europa, tilbedt også i det tidlige vest-russiske riket som helgenkongen selv kalte; Gardariket og i Bysants, der den yngre halvbroren Harald, senere Hardråde, tjenestegjorde som keiserlig leiesoldat fra 1035 til 1043.

           Det mest overbevisende tegn på Olavs storhet er et ikon som forestiller ham, som er malt på en av søylene i Fødselskirken i Betlehem. Der er kun storheter i kristdommen gjengitt. I Norden er det bare jomfru Maria som er avbildet hyppigere enn Olav. Hundrevis av kirker er vigslet i hans navn over hele Europa, så langt vekk som i dagens Istanbul, den tidligere keiserbyen, Konstantinopel.

           I parentes nevnes at Olav også overlevde reformasjonen i 1537. Olavsøksen er Den norske kirkes symbol og gravkirken hans, Nidarosdomen, er fortsatt landets viktigste og dermed sete for kirkens primas. Kong Harald mottok i sin tid kirkens velsignelse der og det vil ganske sikkert også kong Håkon VIII gjøre, når dagen kommer.

           I sannhet har Olavs død hatt store ettervirkninger gjennom tusen år.  Og han skapte altså den første turistindustrien i Norge.

           Hvor mange som kom til Nidaros for å be i Olavs kirke er det ikke mulig å fastslå, men at det etter tidens målestokk må ha vært mange kan vi ta for gitt. I en lang periode var Nidaros regnet som det fjerde mest hellige stedet i kristenheten, etter Jerusalem, Roma og Santiago de Compostela, gravstedet til den første martyren, Jesu disippelJakob, som ble henrettet av Herodes i Jerusalem i år 44.

           At pilegrimsvandringen var en betydelig industri og økonomisk viktig for datidens Norge, er det heller ingen tvil om. Det ble bygd herberger langs leden fra Oslo over Romerike og oppover Gudbrandsdalen. Med båt kunne pilegrimer med mynt bli satt opp Mjøsa fra Eidsvoll til Lillehammer. Bønder skysset de vandrende opp de bratteste bakkene mot Dombås og Hjerkinn. Ved Oppdal og ned gjennom Gauldalen mot Nidaros var det også mat og en seng for natten, å få kjøpt. Over fjellet var det steinbuer og enklere forhold. Men også der var vandringen tilrettelagt.

           Det var også profesjonelle vandere,som rikfolk kunne leie til å gå pilegrim for seg, og i Nidaros var det rikt med suvenirer, kopier av Olavskisten, katedralen, kors og annet. Det var nok langt flere skjenkesteder enn kirker i Olavsbyen og overnattingssteder som hadde mer å tilby enn bare en seng.

           Det var jo syndenes forlatelse man vandret dit for. Og ofringen til Olavs kirke ble villig gjengjeldt med absolusjon etter skriftemål til en av katedralens mange prester.

Som forfatter interesserer det naturligvis også hvordan pilegrimsvandringen og Nidaros er brukt i litteraturen. Nok en gang står Sigrid Undset frem med den mest levende i fortellingen om Kristin Lavransdatter, men jeg går først et langt skritt bakover til de første mestere, de islandske sagafortellerne. Denne gangen dreier det seg ikke om Snorre, men om Karl Jonson, munk og senere biskop på Island, som skrev sagaen om den store birkebeinerkongen, Sverre, i kongens egen samtid. Sverres saga er en helt fantastisk fortelling, på mange måter en biografi, i passuser en reportasjebok om folketaleren, det militære geniet, samfunnsomvelteren og den presteutdannede, Sverre Sigurdsson.

           Før birkebeinerne angriper Nidaros i 1179, og med sin beskjedne styrke feller landets sterke mann, jarlen Erling Skakke på Kalvskinnet, kneler tronkreveren da han fra toppen av åsen får se den mektige kirken, som på dette tidspunktet er bygd mye ut av erkebiskop Øystein, etter Olav Kyrres første kristkirke fra 1070.

           Jeg overlater pennen til Karl Jonson:

           «Nu er det at fortælle om birkebeinerne, at de kom om natten ved daggry frem til Steinbergene. Da spurte lendermændene, hvorledes det hang sammen med hans færd; kong Sverre sa dem, at han vilde til byen imot jarlen. Og da han kom over aasen til Fegensbrekka, da steg han av hesten og faldt paa knæ og bad for sig.»

           Det må nevnes at Sverre, etter at han ble konge, bygget en borg på dette stedet og kalte den Sion etter borgen i Jerusalem. Ganske raskt ble dette til Sverresborg på folkemunne. Borgen er dessverre borte, men det er fortsatt et museum på Sverresborg, der hvor «Feginsbrekka» kan ha vært.
           Feginsbrekka, som kan oversettes til «Gledesbakken», var stedet der pilegrimene for første gang så synet av Nidarosdomen. Her falt de på kne, korset seg og bad som takk for å ha kommet trygt frem til målet. Og det var også hva Kristin gjorde da hun som ung husfrue, for første gang så det overveldende synet. Det siteres fra vår fremste forfatter av historiske romaner:

           «Kristin sto på Feginsbrekka og så kaupangen ligge under sig i gylden kveldssol. Bortom elvens brede, blanke slyng lå brune gårder med grønne gresstak, mørke løvkupler i hagene, lyse stenhuser med takkede gavler, kirker som satte op svarte spånkledde rygger, og kirker med mattskinnende blytekning. Men over det grønne land, over den herlige stad, reiste sig Kristkirken så kjempeveldig og strålende lys så det var som allting lå den for fote. Med kveldssolen rett på sitt bryst og skinnende vindusglass, med tårn og svimlende spir og gyldne fløier lå den og pekte op i den lyse sommerhimmel.»

           Og videre:

           «Mennesker kan ikke av egen kraft maktet dette verk - Guds ånd hadde virket i den hellige Øistein og de menn efter ham som bygget huset. Til oss komme ditt rike, vorde viljen din på jorden slik som i himmelen – nu skjønte hun de ordene. En atterglans av Guds rikes herlighet vidnet i stenene at hans vilje, var alt som var fagert.»

Vi får lande etter denne litterære himmelferden og vende tilbake til spørsmålet ovenfor. Hvorfor ser vi nå en stor fascinasjon for pilegrimsvandring, også i det marginalt katolske og i hele tatt, lite kristne Norge?

           Et åpenbart svar er naturligvis at det i økende grad er blitt tilrettelagt for pilegrimsvandring, med flere olavsleder i tillegg til det som fortsatt må betegnes som hovedleden fra Middelalderparken i Oslo, med ruinene av St. Halvardskatedralen, til Nidarosdomen i Trondheim. Det er kart, tips om overnatting og mye annet stoff å finne på nettet, ikke minst på pilegrimsleden.no.

           Oppbyggingen av de mange ledene startet som et privat initiativ i 1997. Fra 2011 er det også betydelig statlig finansiering og flere kommuner bruker ledene for å tiltrekke seg turister. Det er også flere lignende forklaringer, som økt fritid og at folk har større behov for å mosjonere. I den siste sammenhengen er pilegrimsvandring til en viss grad å sammenligne med den økende interessen for DNTs hytter i fjellheimen.

           Selv har jeg trasket endel i fjellet, både sommer og vinter, men startet likevel forsiktig med en vandring fra Middelalderparken til Eidsvoll. Sammen med mine sønner Torbjørn og Ole Magnus, gikk vi de 86 kilometerne på fire dager. Vi hadde tre overnattinger, den første privat i Lillestrøm, men så to pilegrimsherberger.

           Fløgstad gård ved Kløfta ligger 1,8 km vekk fra leden. Men det var det verdt, for å se den nydelig restaurerte sveitservillaen fra 1912, nyte frokost i vertskapets eget kjøkken og alt dette til en høyst rimelig pris. Natten etter lå vi på gården Innomhaug. Også denne overnatting tilfredsstilte alle pilegrimens enkle krav til hvile og næringsrik mat. Igjen et hyggelig vertskap. På noen strekninger er det nok enklere forhold, men også dette bedrer seg fra år til år.

           Så der er enda en forklaring. En pilegrimsvandring er fin rekreasjon. Ikke ulikt den en langvandrer får i fjellet.

           Men er det en tredje – mer åndelig –forklaring? Kan det være slik at det meningsinnholdet som lå i troen og tilbedelsen har etterlatt et tomrom hos mange, som kan fylles med å gå langs leden?

           Det er jeg ganske overbevist om må være tilfelle for flere enn meg. Å si at det lå  tilbedelse i min egen vandring er å overdrive. Men jeg er vokst opp med kristen tro og har en skuff full av diplomer med epler og stjerner fra søndagsskolen. Og det må innrømmes. I vandringen kjente jeg en sjelden refleksjon og ettertenksomhet, og det var en god følelse.

           Det lille gnagsåret mellom lille- og nest minste tå på høyre fot, som også kan plage meg i fjellet, og de støle leggmusklene, var en liten pris å betale for den langsomme måten å betrakte vakkert kulturlandskap, gå innom våre viktigste kulturminner: kirkene, og nyte samværet med to av de viktigste menneskene i livet mitt.

           Så skal jeg være ærlig nok til å innrømme at jeg også nøt den tilfredse slitenheten og gode nattesøvnen som følger en hel dags vandring.

           God tur.

‍