Sort kull er trolig ikke det første du tenker på. Svalbard er jo øyriket med de hvite breene, det flammende grønne nordlyset, evig dag under en gul midnattssol og det magiske blå lyset i dagene før sola vender tilbake etter en lang polarnatt. Men det er de store kullforekomstene som har gjort Svalbard til hva øygruppen er i dag. Hverken fangst, fiske eller turismen har hatt tilnærmet den samme betydningen, i alle fall ikke foreløpig.

           Selv har jeg vært på Svalbard en del ganger de siste 25 årene. Med utgangspunktet i ei hytte i Adventdalen, eid av min gode venn, geologen Peter Midbøe, som tilbrakte barneårene på Svalbard og senere arbeidet for Store Norske, har jeg fartet rundt med snøscooter. Jeg har sett øyene fra båt og helikopter, overnattet på brakkerigg sammen med oljeskjerpere og lett etter isbjørn under selynglingen på fjordisen. Dessuten har jeg skrevet om øya i flere sammenhenger, ikke minst om polarhistorien og jeg har også holdt flere foredrag om dette, også i Longyearbyen.

           På ingen måte kan jeg skryte på meg noen bred erfaring med Svalbard, men helt førstereis er jeg heller ikke.  

           Likevel var det var altså en side av dette fascinerende stedet jeg ikke hadde sett og heller ikke visste så mye om før jeg reiste dit i februar i år for Reiseakademiet, med en liten gruppe turister. Tema for turen var «Norsk polarhistorie sett fra Svalbard», men det ble tid for en rekke andre opplevelser også – blant disse et besøk under bakken som gruvebus.

           Og det kan jeg love ble en opplevelse jeg sent vil glemme. Svalbard under bakken er en hel verden.

 Nordlyset har fascinert menneskene til alle tider. Trolig betyr Hålogaland, "De høye flammers land", inspirert av det mektige naturfenomenet.

Spitsbergen var lenge «terra nullius», ingenmannsland, fra de første norrøne oppdagere så øyene. For det er all grunn til å tro at norske eller islandske sjøfarere var der tidligst. Et sted som kan oversettes til Svalbard, landet med de svale kyster – eller kanskje er det spisse barder – er nevnt i den islandske «årboka» fra 1194 og også i Landnåmsboka fra 1200. Så gjenoppdaget nederlenderen, Willem Barents, øyene i 1596.

           Svalbard var lovløst land frem til Svalbardtraktaten ble påbegynt i 1920, og det ble enighet om at norsk jurisdiksjon skulle gjelde. Opp til dette var det var fritt frem for å utforske og utnytte naturforekomstene på og rundt øygruppen.

           I begynnelsen dreide dette seg mest om fangst, spesielt av grønlandshval som startet allerede tidlig på 1600-tallet og stoppet først da grønlandshvalen var nær utryddet. Den norske ishavsfangsten, spesielt av sel, var betydelig fra andre halvdel av 1800-tallet og langt inn i vår egen tid. Ishavskokken, Adolf Henrik Lindstrøm, senere Roald Amundsens kokk både på Gjøa-ferden og Sydpolen, var med på dette eventyret i årene 1881-86, ennå ikke 20 år gammel. Langt mer om dette har jeg skrevet i ishavskokkens biografi: Et liv i isen.

           Allerede fra tidlig 1700-tall opprettes det permanente fangststasjoner med spekk-kokerier og annen videreforedling. Så kommer de legendariske fangstfolkene, som lever alene i små hytter. Dette er pelsjegere og det blir trolig skutt 30 000 isbjørn og et ukjent antall, sel, storkobbe, hvalross og polarrev i denne perioden. Isbjørnkongen, Henry Rudi skal ha skutt 713 isbjørn. Rudi døde i 1970 og fra 1973 ble isbjørnen totalfredet.

Men lenge før dette var kullet blitt viktigere enn noen annen virksomhet på Svalbard. Og kanskje var det gruvearbeiderne i Longyearbyen og Ny Ålesund som var de egentlige heltene på ishavøyene.

           Kulldriften begynte allerede før det forrige århundreskiftet. Da er vi kommet langt inn i industrialismens tidsalder. Det bygges jernbaner, store stålskip og maskiner. Jernverkene trenger brensel til smelteovnene og kull ble hentet opp flere steder på øyene, blant annet av briter og svensker. Skikkelig fart i sakene ble det da amerikaneren, John Monroe Longyear kom på besøk, først som turist, men like etter som hovedaksjonær i et nystiftet gruveselskap. Longyear, som hadde betydelig erfaring med gruvedrift, grunnla Longyear City og Artic Coal Company. Virksomheten startet i 1906, altså året etter unionsoppløsningen. Dette er i dag Gruve1a, også kalt Amerikagruva.

           Med øynene rettet mot nord, med lange ishavstradisjoner og polarfarere som Fridtjof Nansen og Roald Amundsen, var sterke krefter raskt i gang for en norsk satsing på Svalbard. Et første og betydelig skritt ble tatt i 1916, da Store Norske Spitsbergen Kullkompani, kjøpte Longyears Artic Coal Company og døpte om byen til Longyearbyen. Samtidig ble virksomheten i Kings Bay kjøpt av private norske interesser, med ishavsrederen Peter Brandal i spissen, med base i Ny Ålesund, eller Brandal City som byen først ble kalt.

           Da "Treaty concerning the Archipelago of Spitsbergen" ble endelig signert i 1925, og norsk overhøyhet ble innført, var et tidkrevende arbeid med anneksjon av land gjennomført. I perioden 1920-25, ble 4 223 km2 "traktateiendommer" innløst eller oppkjøpt av Norge, mens Sovjetunionen kjøpte opp tidligere russiske og andre utenlandske interesser, helt opp til 1930-tallet. Det er først og fremst Sovjetunionen/Russland som har benyttet seg av Svalbardtraktatens rett for alle signaturland, til å utnytte Svalbards naturressurser.

           All russisk aktivitet er imidlertid, på lik linje med andre signaturmakter, underlagt Norges stadig strengere miljølovgivning. Fra 1925 heter også øygruppa Svalbard. Spitsbergen er nå navn på den største øya i gruppen. Med et areal på 37 673 km2, mer enn Østfold, Akershus og Hedmark til sammen, er Spitsbergen Norges største øy og utgjør litt mer enn halvparten av det totale arealet på Svalbard.

 Gruveindustrien på øygruppen har gjennom ti-årene vært enorm. I den siste store gruva, Svea, er det tatt ut 32millioner tonn kull. Skipslast på skipslast er blitt skipet ut, bare stoppet av Den 2. verdenskrig, da Svalbard ble evakuert og gruvene antent, både av norske og okkupantene. Gruve 2 ble skutt i brann av den tyske slagkrysseren Scharnhorst i 1943 og brant helt til 1964.

            Etter krigen var det igjen stor virksomhet før det snudde med fallende priser på kull mot årtusenskiftet og økende bevissthet på de dramatiske effektene av CO2-utslipp, ikke minst i de arktiske områdene.

           Det er også lett etter olje og gass på Svalbard og i havområdene rundt. Selskapet Norsk Polarnavigasjon boret etter olje allerede i 1961, altså tre-fire år før letingen startet på den norske kontinentalsokkelen. Helt opp til 1993 ble det bore og skutt mye seismikk. Det ble funnet noe gass, men nær null med olje. Skal vi si heldigvis?

Da jeg lå der inne i den trange "strossa", som er hva en kullrik gren ut fra gruvegangen kalles, tenkte jeg på dem som hadde gjort dette hver dag. Noen av dem hele livet. Du kan sjelden gå oppreist i en strosse, høyden kan være ned til 70 cm. Der inne, liggende på mage eller rygg, må du først «stemple», som det kalles å sette opp avstivere så du ikke ble slått ihjel eller begravd i løst kull. Så ble det boret og til slutt skulle kullet måkes ut i «stollen», en mindre gruvegang, så videre derfra med vogn eller trillebår til hovedstollen eller en sjakt der kullet ble fraktet videre ut i dagen.

           Det var et sinnrikt system, som en maurtue med gruveganger, sjakter, stoller og strosser. Kilometer på kilometer. Hester trakk kullet ut i dagen, etter hvert en enkel jernbane med små tippvogner. Og det var stort. Dersom Gruve 3 hadde ligget i Oslo ville den bredt seg ut over hele den indre bykjernen fra Slottet til Oslo S.

           I gruvene rundt Longyearbyen er det tatt ut 23 741 507 tonn kull på dette, manuelle viset. Gruve 3 var i drift fram til 1996. Etter det har all kulldrift på Svalbard foregått maskinelt. Og det er i Gruve 3 turister i dag kan komme ned under jorda, med guide og med stor vekt på sikkerhet, for å se hvordan gruvebusen arbeidet.

           Det er klart det var farlig. I Ny Ålesund, der fjellet er løsere enn rundt Longyearbyen, mistet 21 gruvearbeidere livet i 1962, 11 av dem ligger fortsatt igjen under tusener av tonn berg. Dette kom på toppen av en serie med ulykker, i alt 76 menneskeliv gikk tapt mellom 1946 og 1962. Gruvene i Ny Ålesund ble stengt i 1963 og King Bay-ulykken, førte til at Gerhardsen-regjeringen for første gang etter krigen fikk stortingsflertallet mot seg og måtte gå av.

           Men dette er langt fra den eneste og heller ikke den største gruveulykken på Svalbard. Den skjedde i gruve 1, "Amerikagruva", 3. januar 1920. Kullstøv ble antent av lykter med åpen flamme og en voldsom eksplosjon drepte 26 av de 36 som var inne i på nattskiftet i gruva.

           Kort etter skrev Tromsø-avisa, Nordlys: «Man fandt de døde liggende fryktelig tilredt rundt omkring. Et steds fant man 6–7 mand liggende rundt en av grubehestene. Haarene var aldeles avsvedet av hesten.(…) da man ikke hadde gasmasker var det umulig at trænge så langt ind at man kunde få dem ut..»

           Samtidig førte de tøffe forholdene til et sterkt samhold. Ingen gikk alene inn i gruvene og ingen sto alene igjen utenfor. Kvinneforeningen «Polarklokken» samlet inn penger til en bauta over de omkomne i Kings Bay-ulykken. Det ble penger til de etterlatte barna også, kroner som sikkert kom godt med i tillegg til de erstatningene staten utbetalte.

           På en liten kirkegård ved foten av Platåfjellet, i gangavstand fra hotellene i Longyearbyen, ligger en liten kirkegård med ofre for Spanskesyken, som også rammet Longyearbyen i det mørke året,1920. Der ligger også døde etter ulykken i "Amerikagruva". Dette er øygruppas eneste kirkegård. Skikken er å ta døde hjem til fødestedet.

‍

Nå er alt dette over. En lang arbeidsdag i gruvene er slutt. Den 4. mars i år, 2020, ble Svea Nord stengt. I det samme området er alle spor etter virksomheten i Lunckefjell allerede fjernet. Nå skal alle bygninger og alt av installasjoner i Svea også vekk, med unntak av noen få kulturminner som vernes av lov. Naturen får alt tilbake. Prislappen er på 2,5 milliarder kroner. Men den tidligere sjefen i Store Norske, Wenche Ravlo har understreket at mye er usikkert. Ingen har før fjernet en hel liten by fra arktiske strøk. Det kan fort bli dyrere

           Flere enn meg mener at Svea burde vært bevart og brukt til den nye store næringen som de rundt 2400 fastboende i de norske bosetningene på Svalbard skal leve av fremover: turismen.          

Men slik blir det ikke. Beslutningen er tatt. Kulldriften stenges av miljøvernhensyn. Alt som blir igjen er Gruve 7, som utvinner en svært beskjeden mengde kull til Norges eneste kullfyrte kraftverk, som forsyner Longyearbyen med energi.

           Hva russerne gjør er en annen sak. De vil gjenåpne gamle gruver. Kullprisene i verdensmarkedet har aldri vært høyere. Det kan også bli strid om fiskeriene rundt øya. Norske myndigheter mener dette må oppfattes som norsk territorialfarvann, og vil sågar hekte dette sammen med vår kontinentalsokkel. Men dette får Norge lite gehør for.

           Det er noen begrensninger for turismen også. Øygruppen har et strengt klima og mye av naturen er sårbar. Det er krevende både å ferdes og bygge.

           Forskning har alltid vært et viktig innslag i virksomheten på Svalbard, helt siden botaniker Hanna Marie Resvoll-Holmsen og geolog Adolf Hoel kartla flora og bergarter i årene 1907-10. Deres forskningsarbeider var forøvrig en viktig begrunnelse for at kravet om norsk overhøyhet nådde frem i 1920.

‍

Det krever naturligvis en stor omstilling når ryggraden i Svalbard-samfunnet, kulldriften faller bort. Likevel mener jeg at Svalbard, med Longyearbyen, kan bli et livskraftig samfunn også i fremtiden. En ting er den utrolige tiltrekningskraften som dette spesielle øyriket har og ikke bare på turister. Av de 2400, som nå bor i Longyearbyen og de andre norske bosetningene, er 850 ikke-norske, fra hele 53 nasjoner.

           Like viktig er at Svalbard-traktaten respekteres. Siste signaturmakt er Nord-Korea.

           Så lurer du kanskje på hvorfor ikke 100-årsjubileumet for traktaten har blitt feiret med pomp og prakt. Jo, det har vært en markering, men i hovedsak med den lokale befolkningen i sentrum.

           Årsaken er ikke uttalt, men likevel åpenbar. Om Norge skal styre Svalbard fremover og avvise krav om særbehandling for russiske interesser, eller amerikanske for den sakens skyld, må vi gå stille i dørene.

           Vi skal være der, utøve lov og rett, men ikke med blafrende flagg. På et vis kan man si at Norge ikke styrer Svalbard, men påser at alle etterlever de felles reglene som gjelder. Norge er ordensmann i klassen på 47 signaturmakter.

‍